Pilegrim i går og i dag

Pilegrimsvandringer kjenner vi som historisk fenomen fra ulike deler av Europas historie. Men hvorfor vandret mennesker pilegrim – hva lengtet man etter, hva håpet man på? Hvilken historisk betydning kan tilskrives pilegrimsfenomenet? Er pilegrimsfenomenet slik det utspiller seg i dag identisk med hva vi finner i historien – er «pilegrimen tilbake»?

Pilegrimen og Europa

En av de faktorene som var med på å danne Europa som kulturelt og religiøst fellesområde, og slik bandt Norge til kontinentet, var pilegrimsvandringene. Pilegrimen (av lat.: peregrinus, fremmed) foretok en reise over lange strekninger, gjerne over flere måneder, for å komme til hellige steder. Guds kraft ble regnet som ekstra sterk på helligstedet. Tradisjonen med og lengselen etter å oppsøke de stedene Jesus, hans mor Maria, disiplene og sentrale skikkelser fra bibelhistorien hadde levd, utviklet seg allerede på 300-talet. Samtidig oppsto det en tradisjon med å oppsøke martyrenes graver, de som hadde gitt sitt liv for troen i perioder med kristendomsforfølgelser. Vi ser en lengsel etter å se og berøre de hellige steder – erfare fortiden på en konkret måte, behov for fysisk og visuell bekreftelse. Helligstedene ble erfart å være steder som fremdeles var ladet av et guddommelig nærvær med opphav i det som engang hadde funnet sted der. Opplevelsen av hellig nærvær ble etter hvert særlig knyttet til relikviene, dvs. gjenstander fra eller levninger etter hellige personer.

De viktigste relikviene kom gjennom middelalderen til å bli oppbevart i katedralene, her var det guddommelige nærvær på sitt sterkeste, her var himmelen på sitt tynneste, sa man. Gjennom å besøke helligstedet trodde middelaldermennesket at det kunne få helbredelse for sykdom, tilgivelse for synder, kortere tid i skjærsilden, oppleve særlige velsignelser i livet. Med delingen av kirken i en østlig (ortodoks) og vestlig (katolsk) tradisjon i middelalderen, fikk også pilegrimsfenomenet ulike former og kirkens læretradisjon ble delt. I vestkirken kom pilegrimsvandringen også til å bli en del av kirkens lære om boten. Slik kunne det være en plikt eller et pålegg for den troende å begi seg ut på pilegrimsvandring for å gjøre opp for sine synder, eller «timelige syndestraffer» som man sa. En pilegrimsvandring kunne slik gjøre oppholdet i skjærsilden kortere, vandret man i særskilte år, s.k. hellig-år, fikk man løfte om fullstendig fritak fra skjærsildens pine. – Denne kobling mellom pilegrim, bot og skjærsild finner vi ikke i østkirken.

Pilegrimsvandringen var ikke kun knyttet til hva vi i dag vil kalle rent religiøse motiver. Pilegrimsvandringen var også en måte middelaldermennesket for en periode av sitt liv kunne leve på en annen måte og oppleve en større verden enn middelaldersamfunnet, som var preget av livegenskap og streng kontroll, ellers tillot. Mange søkte lykken et annet sted gjennom pilegrimsvandringene, mange kom aldri tilbake fra sin vandring. Pilegrimsvandring hadde en kulturell konstituerende rolle ved at religiøse og kulturelle forestillinger ble ført over store landområder og var med på å danne Europa som kulturell og religiøs enhet. Et sitat som tilskrives Goethe er megetsigende:
Europa ist auf der Pilgerschaft geboren, und das Christentum ist seine Muttersprache/
Europa er født gjennom pilegrimsvandringene, og kristendommen er Europas morsmål

Trondheim og Olav den hellige
Perioden 11- og 1200-tallet kom til å bli en blomstringstid for Norge, både økonomisk, politisk og kulturelt. For første gang fikk landet et organisert statsapparat med en sterk kongemakt. Nordmennene lot seg kristne, og den nye kirkens menn brakte med seg kunnskap, kunst og kultur fra kontinentet.

Trondheim var på 11- og 1200-tallet «Nordens Jerusalem». Man vandret til det som i dag er Nidarosdomen, hvor kroppen til Olav den hellige ble oppbevart etter slaget på Stiklestad i 1030. Gjennom middelalderen vandret tusenvis av pilegrimer hit fra hele Nord-Europa, likesom de i Sør-Europa vandret til Santiago i vest, Roma i sør og Jerusalem i øst. Foruten at kroppen til Hellig-Olav var oppbevart i Olavsskrinet, som var plassert på alteret i Oktogonen (alteret i høykoret i Nidarosdomen), hadde kirken også en annen sjelden og verdifull relikvie, nemlig noen dråper av Jesu blod. Likevel hadde de færreste mulighet til å reise på lengre pilegrimsreiser. De fattige måtte  ofte nøye seg med andre og mindre sentrale relikvier, for østlandsområdet var dette særlig relikviene av St.Hallvard som var oppbevart i St.Hallvardskirken i Oslo, for vestlandsområdet var dette særlig relikviene av Sta. Sunniva som var oppbevart i Kristkirken i Bergen.

At Olav Haraldsson får den rolle og plass vi nå kjenner som Norges evige konge, kan i stor grad tilskrives erkebiskop Øystein (1120-1188), som la fundamentet for kirkens tradisjonelle Olavsbilde i boken Passio Olavi (Olavs lidelseshistorie og undergjerninger). Øystein tegner her et annet bilde av Olav enn det Snorre senere gjør. I nytiden er det Snorres bilde av den voldelige kristningskongen som er blitt stående, mens i middelalderen var det Øystein som kom til å tegne bildet av helgenkongen Olav den hellige, med vekt på alle under og jærtegn som skjedde etter hans død. Det var dette bildet som igjen muliggjorde Nidaros som pilegrimsmål og valfartssted.

Reformasjon og nytid
Med reformasjonen, som i Danmark-Norge innføres i 1537/38, opphører pilegrimsvandringene mot Nidaros. Nå kritiserte man en pilegrimspraksis som man opplevde som uttrykk for religiøst maktmisbruk og preget av økonomisk grådighet. Kobling mellom botspraksis og syndsforlatelse var nettopp hva Martin Luther (1483-1546) opponerte mot med sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg i 1517. Pilegrimsvandring hadde vært en levende skikk i Norge i rundt 500 år, men reformasjonen førte snart til forbud mot slik botsøvelse, og skikken døde ut. Fremfor å tale om pilegrimsvandringen som en «god gjerning»  fremhevet man nå at den gode gjerning eksklusivt var det å tjene sin neste, og at syndstilgivelse og frelse ikke var avhengig av å besøke hellige mål og relikvier. Men å reise på pilegrim for å se andre land og byer, ja det var noe Luther kunne fremheve. Luther kunne selv også mot slutten av sitt liv fortelle at han gjerne skulle reist på pilegrimsvandring om han bare kunne, for slik selv å oppleve de steder Jesus, disiplene og de hellige hadde levet og virket. Men da han var lyst i bann og umiddelbart ville blitt tatt til fange og dømt som kjetter, var dette umulig.

I dag lever vi i det mange kaller en ettermoderne og etterkonfesjonell tid, hvor tilliten til autoritetene er svekket, fremtidstroen ikke like sterk og de religiøse skillelinjer oppleves mindre relevante. Selv om de motiver som lå til grunn for middelaldermenneskets pilegrimsvandringer i dag er fremmede for de aller fleste, søker mange gjennom vandringen en mer kroppslig, sanselig og materiell spiritualitet enn hva det tradisjonelt har vært rom for i Nord-Europa. Andre søker pilegrimsvandringen som en mulighet for oppmerksomt nærvær i eget liv. For andre igjen handler pilegrimsvandringen om tilhørighet til historie, kultur og natur, en mulighet til rekreasjon og fysisk aktivitet. Ulike motiver flettes inn i hverandre. Ofte er det likevel ikke eksplisitt uttrykte motiver som legges til grunn for vandring, pilegrimsvandring er for mange en praksis som i seg selv er uttrykk for mening.

Felles for pilegrimer er likevel å være på vandring i den samme historie, natur og kultur, felles å vandre mot samme mål.

Av dr. theol. Roger Jensen.